Nærhet ga rett – dagens forvaltningsregimer overkjører lokalbefolkningen

Leserinnlegg

Prinsippet om at nærhet gir rett er et viktig utgangspunkt for forvaltningen av våre naturressurser. Prinsippet sier at de som bor nær en ressurs også har fortrinn i utnyttelsen av ressursen. Det er et rimelig og rettferdig prinsipp som ikke skiller på etnisk grunnlag.

Nærhetsprinsippet har alltid vært en viktig del av samisk ressursutnyttelse. Bygder, familier og enkeltpersoner har hatt en fortrinnsrett til visse fiskevann, multemyrer, holmer og andre naturområder som de tradisjonelt har brukt. Denne fortrinnsretten har vært viktig både for å bevare ressursgrunnlaget og for å sikre forutsigbarhet i ressursutnyttelsen.

Innad i de samiske samfunnene har nærhetsprinsippet stort sett blitt respektert og ansett som skikk og bruk. Folk har anerkjent hverandres historiske bruk av naturressursene. Det betyr likevel ikke at man ikke har høstet av hverandres områder og delt på ressursene. Men folk har alltid spurt de med tilknytning om tillatelse til å høste på deres områder på forhånd. Dette var lover og regler som ikke stod nedskrevet i noen lov.

I dag anerkjennes ikke samers og andres fortrinnsrett til forvaltning og utnyttelse av ressursene i deres nærområder. FeFo tjener store penger på å selge jaktkort til fremmedjegere som vil oppleve rypejakta og kose seg på tur, selv om det stadig rapporteres om en kritisk lav rypebestand. Lokalbefolkninga tar hensyn til den sårbare rypebestanden, og dagens forvaltningsregime fratar dermed lokalbefolkningens mulighet til å jakte og fangste rype til husholdningen. Laksefiskere kommer fra hele verden til elvene våre, mens lokalbefolkningens tradisjonelle elvefiske og sjølaksefisket utraderes. Oppdrettsselskaper etablerer miljøskadelige anlegg i gytefelt i kyst- og fjordområdene som fortrenger lokale fiskebestander, til tross for protester fra lokale fiskere som får sitt ressursgrunnlag svekket. Vindkraftselskaper planlegger den ene vindmølleparken etter den andre i våre områder, uten samtykke fra reinbeitedistrikter og lokalbefolkning. Disse spør stort sett ikke oss lokalbefolkningen om tillatelse til å plyndre, leke og ødelegge i våre nærområder.

Fiskerireguleringene tar heller ikke hensyn til nærhetsprinsippet. Reglene for minste fartøylengde 6 meter og omsetningskrav på 200.000 kr i kongekrabbefisket fratar småbåtfiskere muligheten til å delta i det lukrative fisket, selv om ressursen krabber under marbakken rett nedfor huset. Samtidig kan småbåtfiskerne se på fra kjøkkenvinduet mens båter i fra andre kommuner med skippere fra utlandet fisker kongekrabbe i den samme marbakken. Dette mener vi er et stort overgrep mot småbåtfiskere og kombinasjonsbrukere. Porsangerfjorden og Tanafjorden har også blitt åpnet for forsøksfiske med reketrål i 2018. Lokale fiskeres protester og advarsler om at trålene fanger store mengder fiskeyngel tross skillerister har blitt ignorert. Det tas heller ikke hensyn til at reke allerede fiskes skånsomt med teiner i fjordene, og kan bli en viktig ressurs for lokale fiskere i fjordsamfunnene i fremtiden.

Eksemplene er mange og vi kunne fortsatt opplistingen på det vi kaller ran av ressurser. Vi ser frustrasjonen som oppstår når lokalbefolkning blir frarøvet sine egne ressurser og områder. Vi i Árja mener at nærhetsprinsippet må anerkjennes og respekteres. Lokalbefolkningen skal ha fortrinnsrett til ressursutnyttelse, og deres tradisjonelle kunnskap skal ligge til grunn for forvaltningen av ressursene. Lovverket som gjelder våre arealer må endres og bygge på nærhetsprinsippet.

Gnist - web som funkler